Gotfred Rekkebo

3/1/2014
Diverse
Buvikinger

Gotfred Rekkebo.

Da jeg satt og skrev litt om Kleivan og folket der, husket jeg på Gotfred hula, og hva vi ble fortalt om personen Gotfred som fant, og gjorde hula i Saltnesberget kjent, og som fikk satt opp ei minneplate i hula.

Dette gjorde at jeg begynte å søke på internett etter stoff om personen Gotfred Rekkebo. Det var lite å finne, men jag fulgte noen ledetråder. Jeg fant første at Gotfred hadde vært i Buvika i 1983, og at det hadde vørt en utstilling og et arrangement i den forbindelse. Jeg fant også at Gotfred hadde stått i spissen for å samle inn penger til ny kirkeklokke i Buvika, noe jeg i alle fall ikke hadde fått med meg.

Bjørn Nordheim hadde skrevet om ham i forbindelse med besøker, og han hadde selv skrevet litt om hvordan han feiret nyttårsnatta de årene han bodde i Buvika.

Opphav.

Gotfred ble født i Trondheim den 26.02.1911 av det som den gang ble betegnet som ugifte foreldre. Far var handelsmann Johan Rekkebo født 1883, og mot var ”pike” Sofie Fredrikke Liljendal født 1891. Gotfred ble døpt i Lade kirke i mars 1911, og faddere var Andres Strøm og kone Line, samt Emil Vold og Jensine Grøn.

Gotfred ble først satt bort til ukjent familie i Trondheim, men antagelig behandlet dårlig, og så satt bort til Marit Sæther på Skaråsen i Buvika. Marit Sæther fikk 60 kroner måneden for dette. Det vites ikke hvem som betalte disse pengene.

Pleiemor Marit Sæther.

Marit Sæther var født i 1862 og døpt Marit Andersdatter Tisløv. Hun var gift med Iver Andresen som var født på, og drev Skaråsen.  De hadde 4 døtre: Randi, Guri, Johanne og Anne, samt 2 pleiesønner Rasmus Jensen (Sæther) født 1898, og Gotfred Rekkebo født 1911.

Gotfred skriver (fra mitt liv 1983) om sine første år på Skaråsen ”Det var sommer og solskinn. Jeg så bygda unner meg, Gaulosen og Byneset. Verden var stor - og god. Jeg tror ikke barnet i sine første år er opptatt av foreldrebegrepet. Ellers kan jeg fortelle at min fostermor Marit Sæther fylte mors plass til fullkommenhet. Jeg skjønner nå at hun gjorde det hun kunne for å holde mine spesielle problemer på avstand. Innskrivingsdagen på Pundslia skole var en lidelsens dag. Da fikk jeg vite sannheten. Jeg het ikke Sæther men Rekkebo.”

Til venner fortalte han om hvordan han kom frem til den store boken for å skriver inn. Bak protokollen satt ei dame som ikke kunne styre seg, og sier: ”skal han skrives inn under det navnet?” Siden var han klar over sin stand og stilling. Det hendte han fikk skryt på skolen, men på vei ut til friminuttene fikk han ofte kommentaren ”din fordømte lausonge”.

Marit Sæthers mann Iver døde året før Gotfred kom til Skaråsen, og fra 1915 er det nok datter Johanne og hennes mann Martin Kvitland som driver Skaråsen, men Martin har ingen formell heimel på gården.

Johanne og Martin Kvitland kjøper gården Kregnesmo på Melhus i 1921, og pleiemor Marit Sæther og Gotfred flytter med fra Skaråsen og til Melhus. Skaråsen blir solgt til Laurits Johansen Langmo fra Stadsbygd.

Gårdsgutten (drengen) Gotfred.

Gotfred kom i 1925 tilbake til Buvika. Hvorfor vites ikke, men da som fosterbarn hos Gunhild og Arnt Larsen Saltnes på gården Oppigard Saltnes.

Året etter ble han konfirmert, og var da blitt en bestemt mann og hevdet da sine egne meninger.  Folket på Oppigard ønsket å hedre ham på tradisjonelt vis med selskap, god mat og drikke som ibefattet alkohol. Alkohol satte Gotfred seg imot, og det ble som Gotfred ønsket. Gårdsfolket aksepterte han ønske.

Etter konfirmasjonen ble Gotfred gårdsgutt på Oppigard med en årslønn på 30 kroner. For sine første kroner kjøpte Gotfred ei bok til 3-4 kroner, men denne ble tatt fra ham og brent. En gårdsgutt skulle ikke bruke tid på å lese bøker.

Gotfred var vitebegjærlig og ønsket å lese og lære ting han ikke lærte som gårdsgutt, og kjøpte derfor flere bøker, men disse torde han ikke å ta med til Oppigard. Han hadde funnet ei hule i Seterbergene, og hit tok han med bøkene. Denne hule ble etter hvert han fristed og skolestue der han leste om, og utforsket historie, matematikk, engelsk, kunst og religion. Dette var fag han ikke fikk opplæring i som gårdsgutt.

Da Gotfred under 2. verdenskrig satt fanget i Kina, var det hula i Seterbergene, og utsikten ut over Buvika og Gaulosen, samt lyden av kirkeklokkene fra Buvik kirka han savnet mest.

Diakonen Gotfred.

Navnet Gotfred betyr: fred med gud. Det var kanskje dette som påvirket ham, for han tok allerede før konfirmasjonen valget om å tjene gud, og han ønsket å bli diakon. Gotfred hadde ikke den formelle grunnutdannelsen som skulle til for å komme inn på diakonskolen, og han fikk avlag på sine søknader. Den femte gangen han søkte kom han inn.

Forstander Otto Halvorsen på diakonhjemmet fortalte senere at han ikke hadde samvittighet til å avslå søknaden fra en som så inderlig ønsket å bli diakon, at han så litt mellom fingrene på det formelle. Gotfred ble på diakonhjemmet ikke skrevet inn med fødested og foreldre som vanlig var. Han mente selv at alle avslagene og innskrivingen skyltes hans opphav som uekte barn.

Gotfred uttalte senere at hadde ikke kallet hans om å bli diakon vært så sterkt, så ville han mest sannsynlig blitt gårdbruker i Buvika. Olava i Lykkja hadde ment at han kunne finne seg ei jente med gård, eller så kunne han vel få arbeid på samvirkelaget.

Margareth Pedersdatter.

Gotfred reiste fra Buvika om kvelden den 30. juni 1932 for å begynne på diakonutdannelsen, og flyttet aldri tilbake hit.

Men han glemte aldri sin barndoms bygd, og da han besøkte Buvika like etter krigen oppdaget han at grava til Margareth Pedersdatter Husebye var sletta, og han bestemte seg da for at han skulle gravlegges på samme sted som Margareth. Under en kvitfarget naturstein fra Saltnesgrenda, uten annen inskripsjon enn navnet, og der ligger han nå og venter på oppstandelsen.

Margareth Pedersdatter Husebye var en person Gotfred satte veldig høyt, og han skriver om henne flere ganger. Han kaller henne ”de utstøttes venn” og han skriver om hennes diplomatiske sans, store intelligens og varme omsorg.

Gotfred var tilbake i Buvika i 1983, over 50 år etter at han dro herfra. Den gang var det ei utstilling og et arrangement som omhandlet hans tid som diakon i Kina og Korea.

Han døde i Treungen i Telemark i 1993, og hans ønske om å bli begravd på samme sted som Margareth Pedersdatter Husebye ble oppfylt samme år.

Nyttårsminner fra åra 1927-1932.

Gotfred skrev om sin tid i Buvika i menighetsbladet for Skaun i 1984-85. Her forteller han om nyttårsfeiringa hans i ungdomsårene i Buvika. Om hvordan han gjorde ferdig kveldsstellet i fjøset, og vasket seg og tok på konfirmasjonsdressen. Ytterst tok han på en vindjakke, og i den ene lomma ei salmebok og i den andre ei lommelykt.

Godtfred skriver: nyttårsnatta begynte da Ølsholmlykkja lå bak meg. Farvel, Buvika! Du ser meg ikke før i det nye året.

Midnatts-gudstjenesten i Børsa kirke tok til kl. 11.15 dette var før vi lærte oss å telle til 20, og vel så det, når det gjelder klokka.  Helst ville jeg være på Børsa-sida når kirkeklokkene ringte første gang – i 10.30 tiden. Da ble det med et så fin stemning, og orda fikk mening: På stjernetepper lyseblå, de lyseblå, skal glade vi til kirken gå.

Godfred skriver her mye om denne natta, og de som ønsker å lese det hele finner dette i menighetsbladet for Skaun i juleutgaven 1984.

I februar nr. 1985 skriver han om heimturen fra kirka, og det er her jeg blir fasinert av Gotfred, han skriver følgende: Så var det heimturen. Været kunne være ”hardt”.  Det var mørkt og kaldt, men det gjorde ikke noe. Tilbaketuren la jeg om Olstad, Ølsomhagen, Bøkseth, Ilhaugen og Reitan. Og nå fikk jeg bruk for lommelykta – særlig på strekningen mellom Olstad og Ølsomhagen. Det var bekksvart  i granskogen, og vanskelig å se veien.  Selv om jeg ikke hadde ur, hadde jeg allikevel en viss peiling på tiden.  Var det lite snø og lett og komme frem, kom jeg til Ilhaugen i så god tid at jeg kunne ta en ekstratur opp til Sætergrenda eller utover til Femtidammen. Alle sov, bare jeg var ute. Hvorfor denne ekstraturen? Jo, jeg ville oppleve å stå på Reitan og se at de på Negard sto opp. Som oftest var det lys og se i kjøkkenet der før noen andre tente det. Straks etter såg en at noen bar lykta over gårdsplassen, og snart lyste det også fra fjøset. Jeg måtte oppleve å være oppe før Negards-folket nyttårsmorgenen. Jeg opplevde dette år etter år, og alltid var det like frydefullt!

Kina.

Gotfred ble gift med Rannei Felle (født: 25/2-1913), og sammen reiste de som diakoner til Kina.           I boken ”Diakon Gotfred Rekkebo  –heimføding og verdensborger” omtales dette oppholdet, og hvordan de satt fanget på et barnehjem under krigen, uten tilførsel av mat og drikke. Etter krigen fikk de verken kontakt med Norge, eller hjelp til å komme seg hjem, men de fikk etter hvert kontakt med en ambassade og fikk utreise med en båt som fraktet folk til Amerika. Derfra kom de seg etter en tid hjem til Norge.

Korea.

Etter en tid i hjemme i Norge reiste paret som diakoner til Korea. Jeg har ikke funnet noe stoff fra hans tid der, men ekteparet ble pleieforeldre til flere gutter i Korea, men tok dem aldri med til Norge. Gotfred mente at barna hadde best av å beholde opprinnelig navn, og at de burde vokse opp i hjemlige trakter og kjente og trygge omgivelser.

Godtfred bodde de siste årene av sitt liv i Treungen i telemark, og døde i 1993, og ble etter eget ønske begravd på samme sted som Margrethe Pedersdatter på Buvik kirkegård.

Relaterte innlegg

[ Reklame ]